katrine marie

Det verste med det er kanskje at jeg blir så alene. Ingenting har forandret seg her, alle andre som jeg en gang tilbrakte mest tid med har fortsatt på det sporet de var på sist jeg var med. Ihvertfall for det meste. Andre lever og er opptatte og gjør ting som er både viktige og ikke viktige i det hele tatt. Jeg gjør bare det siste. Egentlig så gjør jeg ikke så mye av noenting. Jeg går og grubler og er alene og prøver å finne en løsning og et annet alternativ enn det jeg har blitt låst fast i.

Det er ikke så mange av de "andre" igjen. Jeg gjør ikke så mye selv for å opprettholde kontakten. Jeg er dårlig til å være tenåring og til å leve med det jeg har. Jeg ser tilbake og framover og de gangene jeg trekker meg selv opp litt og er overtalt nok til å ta initiativ og se om jeg kan finne noe å gjøre som ikke er bare med meg selv, da har selvsagt andre andre planer. For selv om mitt liv stopper opp er det ingen andre som gjør det. Kanskje finner de tid nå og da, men jeg mister lysten til å spørre for det blir bare verre da om det ikke fungerer. Da sitter jeg her, drikker te, forsvinner så fort tv'en skrus på og surrer rundt uten å gjøre noe. Nå vet jeg ikke hva det skal bli av meg.

Jeg har jo egentlig alt, jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke greier å se det. Jeg ser det kanskje, men jeg lukker øynene igjen og nekter å hjelpe meg selv.

Ikke ta dette for alvorlig; jeg har hatt fire dårlige dager på rad. Det har ikke blitt ordentlig bra på en stund. Jeg må bare finne en løsning.

Men nå er jeg tilbake i ventemodus, og selv om det ikke er like lenge til jeg skal se ham igjen denne gangen er det nesten dobbelt så vondt. På de to ukene og tre dagene vi tilbrakte sammen har jeg vent meg helt til å sovne i armkroken hans, eller etter at jeg har fått et godnattkyss, og så et til, og så et par til, og så enda et når han egentlig skal ha lagt seg. Nå har jeg problemer med å sovne alene, og jeg har flere dyner og puter i senga enn jeg noensinne har greid å sove med. Jeg gruer meg alltid til å stå opp igjen, fordi jeg vet at jeg ikke blir vekket av han som kryper tilbake inn i senga og legger seg til å sove mer. Det kjennes så tomt når jeg ligger alene uten en arm rundt meg eller en rygg mot meg som lurer på hvorfor jeg ikke koser med ham. Jeg har forandret meg på så mange måter, og nå gjør det så vondt å være alene og å være inne på rommet mitt som virker så tomt og ekkelt. Det er kanskje bare 9 uker til jeg ser ham igjen, men det virker så uendelig lenge når jeg føler meg så ensom.

Aller helst vil jeg reise fra alt og starte på nytt et annet sted med ham. Men sånn er det vel når man er en forelsket tenåring som ikke får det hun vil ha. Det er ikke så greit.

Jeg vet ikke hva som hjelper, ikke nå. Jeg er i konflikt med meg selv og jeg trenger kanskje bare tid for å samle meg. Egentlig er det ikke det jeg trenger i det hele tatt, men det jeg vil ha kan jeg ikke få enda. Ikke før om ett og et halvt år og masse venting. Jeg vet at alt bare blir bedre herfra, men det er vanskelig å se langt nok fram i tid for at det skal kjennes nærme nok. Jeg vil ikke kaste bort eller gå glipp av noe, derfor sitter jeg sånn fast. Jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at jeg ødelegger og kommer til å ødelegge alt for meg selv og alle rundt meg. Jeg vet at jeg trenger å komme meg ut, men tanken gjør bare at jeg føler meg skyldig, og aller helst vil jeg bare sitte hjemme med mamma. Ja, det er det punktet jeg er kommet til. Men det kommer seg etterhvert. Jeg vet at lyset i enden er der, og at jeg egentlig ikke har det så ille akkurat nå. Det er ikke så mye jeg kan gjøre for å forandre situasjonen, men jeg skal prøve å forandre sinnstilstanden min, litt etter litt. 

Det skal gå bra med meg. Og det skal gå bra med alle dere andre. Det gjør meg vondt at det er så mange av oss som har det trist av ymse grunner. Jeg vil kunne fikse det for alle sammen. 

God natt. Det har vært en lang og treig uke. 

Noen blekkpenner og småting er vel alt. Og mer tid med en viss person. Det er alt jeg trenger. Tror jeg.

mer is kanskje. det er fint for halsen

også har jeg på meg fine sokker i dag

og jeg har lekt med hund og sprettball

også ser det ut som håret mitt er oransje på bilder, og jeg vurderer å farge det igjen. så lenge det ikke faller av..

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive enda... Jeg har tegnet mye i dag. Tegnet mennesker og figurer og hår. Jeg har bestemt meg for at jeg skal bli flink til å tegne hår. Basta.

Istad så jeg ned i halsen min med en lommelykt, og det var verre enn jeg først trodde. På fredag "fjernet" jeg mandlene, med laser! Egentlig ble de ikke fjernet, de ble bare brent og laserert, og nå sitter jeg igjen med to åpne hull og brannsår i halsen. Men med et lass smertestillende har det egentlig ikke vært så veldig plagsomt. Litt rar har jeg kanskje vært, og de to siste dagene har jeg vært svimmel og slikt. Men nok om helsen min, den kommer seg den!

FEMTEN DAGER til jeg drar til Nebraska igjen for å feire jul med kjæresten og familien hans. Lys og høydepunkt til de tusen.

Jeg har allerede kjøpt og laget jule/bursdagsgave til ham, nå mangler jeg bare til familien og til andre venner i USA. Dere her i Norge får vente til jeg kommer tilbake derfra, nemlig. 

Jeg ehhhh, vet ikke. Skriver heller et nytt innlegg om to strakser, tenkte at jeg like greit kan lage meg en ønskeliste, nå som jeg er i gang. :]

gif./privat

lørdag skjedde det altfor mye; håndball skolen, jobb, julebord. dro hjemmefra kvart over ni, var hjemme igjen halv ett. derfor ble søndagen mange hundre ganger tregere. 

jeg er så rastløs. jeg vet hva jeg aller helst vil, og nå har jeg også et behov for å komme meg ut, være i skogen, men ikke i den skogen som er her. det er for grått og derfor føler jeg meg fort på samme måte. men for det meste går det bra, jeg er bare ikke veldig flink til å snakke om det. 

november er bare så trist. jeg trenger å finne nye motivasjonskilder, for nå blir jeg gående uten å gjøre noen ting. jeg vil gjøre det bedre på skolen, men jeg orker ikke skjerpe meg nok til å få det til. jeg vil finne tid til å tegne, male og ta bilder, men jeg blir så utålmodig med en gang. jeg vil gi meg selv tid til å skrive noe fornuftig her og ikke bare surr som ikke er spennende for noen på noen som helst måte.

24 dager igjen. jeg håper det går fort nå.

foto/privat